Vi fikk ikke lov til å Face the pain denne gangen, men det betyr ikke at kvelden var under par. Miesha Tate la Holly Holm for kvelden, og vi ble introdusert for Nate Diaz Superstar. Dette var UFC 196.

Sett stemningen med videopakken til UFC 196.

DMX

Etter mange år som MMA-fan blir man litt blasert, og det skal en del til før man lar seg overraske og imponere. Jeg hadde imidlertid ikke forventet en introduksjon av hovedkampene fra rapper og ikon DMX til UFC 196. Man blir sittende igjen med et ambivalent forhold til hele greien: På den ene siden er det en utrolig kul vri og det vekker velkomne følelser i meg, men på den annen side er det en smule kleint. I tillegg hadde de fjernet den klassiske Face the Pain-introen, noe som vekker bortimot nøyaktig omvendt reaksjon i meg.

Erick Silva & Brandon Thatch

To navn vi stadig har fått høre at er det neste store i weltervekt er Erick Silva og Brandon Thatch. De får alltid en voldsom introduksjon fra både Rogan og Goldie, og selges inn som det beste som har skjedd siden skivet ost. Likevel har de en lei tendens til å ikke levere på det nivået de skal, og UFC 196 var nok en bekreftelse på det. Problemet ligger kanskje hos meg selv: Jeg klarer ikke la være å forestille meg alt de gutta potensielt kan få til. Det er litt som når man ser ei søt jente på bussen, og i løpet av et par sekunder har man sett for seg hele livet sitt med denne personen. Nå må de snart begynne å levere, for jeg orker ikke å få hjertet mitt lekt med på denne måten.

God natt, Holly

Miesha Tate har vært en dominerende faktor i kvinne-MMA omtrent siden starten. Faste lesere og lyttere av MMA-Revyen har nok fått med seg at jeg er svak for henne, og jeg var tidlig ute med å tale Mieshas sak for en tittelkamp da Holm slo Rousey. Det var noe vakkert forløsende med å se henne endelig få en ordentlig nedtakning i runde fem, og tok kampen tilbake dit hun etter sigende skulle dominere. Som om det klassiske filmnarrativet “hvis du bare er snill og grei og jobber hardt, så får du lønn for strevet til slutt” faktisk gjelder i virkeligheten. Hun er sympatisk og profesjonell, og svært markedsførbar, så jeg tviler på Dana White river seg i håret (pun intended) over at hun vant. Miesha kastet Holm i bakken, og landet et skarpt rear-naked choke. Dette setter opp en svært interessant treenighet i toppen av kvinnenes 135-divisjon, der det virker som vi har en stein-saks-papir-ordning mellom Ronda, Miesha og Holly, hvor Miesha er en betydelig sterkere faktor enn folk flest trodde.

Hør om UFC 196 i MMA-Revyens podcast.

We’re surprised, motherfucker

Det blåser godt på toppene. Hovmod står for fall. Som Romerriket og det mongolske riket må alle imperier falle. Alle klisjeene inntraff lørdag natt da Nate Diaz overrasket alle andre enn seg selv med å avslutte Conor McGregor i runde to.

I’m not surprised, motherfuckers. -Nate Diaz

Diaz var kanskje ikke overrasket, men det tror jeg vi andre var. Conor så ut til å ha full kontroll på kampen etter første runde, og hadde kuttet Diaz over høyre øye. McGregor fortsatte å lande slag mot samme sted, og Diaz begynte å se mer og mer ut som en birolleskuespiller i Saw 3. Men akkurat som død, skatt og internettroll, er det uungåelig at Diaz først våkner skikkelig etter å ha blitt slått litt i fjeset. Etter et par gode treff fra Diaz, etterfulgt av litt rask dominans på bakken, var Conor McGregors tredje submissiontap og første UFC-tap et faktum.

Hovedspørsmålet vi sitter igjen med er dermed: Hva gjør Conor McGregor nå? Det finnes haugevis av narrativ han kan bruke som unnskyldning, men unnskyldninger ville være et grovt karakterbrudd for den frittalende iren.