Skjermdump: Youtube

Etterdønninger: UFC Fight Night 82

På en kveld der alt tilsynelatende gikk etter manus var det én mann som tydeligvis ikke hadde lest det.

Det startet som UFC 196, med en omkamp mellom Cain Velasquez og Fabricio Werdum. Så gikk Cain ut med skade, og to dager etter røk også Werdum ut. Vips så hadde vi et helt gjennomsnittlig Fox Sports 1-kort foran oss, men med en svært interessant hovedkamp. Jeg skal ikke påstå at jeg koste meg glugg ihjel, men det var noen artige elementer å ta inn i løpet av helgen.

Sett stemningen med videopakken til UFC Fight Night Las Vegas.

Cool Man Punk

Not impressed by your performance.

Not impressed by your performance.

UFC er tidvis geniale i promoteringen av kamper, og tidvis helt ute og sykler. Eksempel på genialitet er promofilmen til kampen mellom Conor McGregor og José Aldo. Eksempler på det motsatte er den originale plakaten til kampen mellom Conor McGregor og Rafael dos Anjos. Likevel må man berømme dem for evnen til å gjøre oss interessert i de mer perifere prelim-kampene på UFC Fight Pass. Gjennom Dana White: Lookin’ For A Fight har vi klart å interessere oss for Mickey Gall, en kar som er 1-0 i proffkarrieren sin, fordi han ble utpekt som mannen som skal gi CM Punk motstand i Punks debutkamp.

CM Punk, på sin side, virket ikke nevneverdig interessert. For å først rettferdiggjøre kritikken han nå skal få: Jeg var ikke en av de som slaktet UFC for å signere Punk, snarere tvert i mot. Positiviteten var bygd på et fundament av håp om underholdning, noe Punk har til gode å innfri. Jeg har aldri vært en fan av “too cool for school”-holdningen generelt, enda mindre når det kommer fra en kar som ikke engang har gått en eneste proffkamp. Skal du rettferdiggjøre prislappen din, Punk, må du i det minste late som du bryr deg. I hvert fall når Mickey Gall vinner etter 45 sekunder…

Veteran’s day

Mike Pyle måtte tåle kraftig kritikk fra redaksjonen og gjester, men på tross av at han har fylt 40 er han fortsatt en mann som kan vinne. Det var litt av en kamp og! Selv om det er med blandede følelser man ser en 40-åring med en proffkarriere som strekker seg tilbake til 1999 bli rystet i første runde, er det en helt spesiell opplevelse å se samme utøver komme tilbake og vinne med en overraskende spinning elbow. Dermed sitter jeg igjen med et dilemma: Kan jeg akseptere smerten av å se en godt voksen mann få juling for gleden av å se ham komme tilbake, eller vil jeg helst at han gir seg nå mens leken er god? Når Pyle leverer oppvisninger slik han gjorde i natt er det veldig fristende å ønske å se han danse videre i weltervekt.

giphy

Grammatikkens vokter

giphy-2

Stannis approves.

Dette er ikke egentlig noe som skjedde for første gang på dette UFC-kortet, men det var en god anledning til å nevne det. I årevis har Mike Goldberg sagt “nine points or less”, og like lenge har jeg irritert meg over denne åpenbare grammatiske feilen. Ikke at Goldberg skal ta all skylden selv, det står “9 or less” på skjermen vi tittere ser også. Da er det godt vi har Jon Anik (ja, jeg skal faktisk skryter av Anik nå). I sann Stannis Baratheon-ånd har han konsekvent sagt “nine points or fewer” i nesten et år nå, og for det fortjener han applaus.

Hør om kampene i MMA-Revyens podcast.

 Etter manus… eller?

Litt karakteristisk for hovedkortet denne gangen var at alt “gikk etter planen”. Oddsfavorittene vant tydelige seiere – Joe Benavidez, Ovince Saint Preux, Roy Nelson – ting gikk akkurat slik vi trodde det skulle gå. Så var det klart for hovedkampen mellom Johny Hendricks og Stephen Thompson. Wonderman (han er for gammel til å kalle seg Wonderboy) Stephen Thompson giphy-3kom ruslende ut til gitarklimpring fra Tenacious D, tilsynelatende løs og ledig. Hver gang Hendricks går kamp sitter jeg med høye skuldre og venter på at han skal skifte nivå, hoppe frem og lande en venstre hook. Dermed var jeg ikke superoptimistisk da Thompson startet kampen med hendene ved hoftene. Jeg regnet med at vi fikk en rask knockout og Hendricks tilbake i tittelbildet. Det viste seg at Wonderman ikke hadde fått tilsendt manus for kvelden, og valgte å improvisere. Herregud for en striker den fyren er! Han landet spark etter spark, og da Hendricks ikke klarte å fullføre nedtakningen sin fikk man en snikende følelse av at Wonderman faktisk kunne dra dette i land. Nattens seier forandrer weltervektdivisjonen ganske dramatisk, og med seks strake seiere skulle det ikke forundre meg om Stephen Thompson finner seg selv i en tittelkamp i løpet av 2016. Til og med Tyron Woodley innså at tittelsjansen hans neppe er så sikker som han håpet.

Skjermbilde 2016-02-07 kl. 14.30.39

Akkurat denne kvelden er det også på tide å introdusere en ny pris, en pris jeg håper jeg ikke må dele ut hver uke: Kveldens dummeste tweet. I natt går prisen til Bellators Will Brooks, som i lang tid har vært jevnlig nominert til denne prisen (selv før prisen eksisterte!). Han la frem følgende tweet:

Skjermbilde 2016-02-07 kl. 14.31.09

Chill, Will Brooks.

Leave A Comment