Tekniske frustrasjoner og teknisk glede i Boston. En liten nordisk godbit, og the Return of the King, Dominick Cruz.

Hør om UFC Fight Night Boston i MMA-Revyens podcast.

Slegga

Endelig klart for Ilir Latifi igjen, folkens! Dette blir br…

Ikke stå foran Ilir Latifi.

Pettis-Alvarez – Dersom du skal omfavne kverna må du kverne.

Jeg hater å se Anthony Pettis med burmerker i ryggen. Fra et fan-perspektiv er dette grusomme kamper å se på, fordi jeg sitter med ganske kraftige forventninger til hva Showtime skal sette opp. Alvarez kom inn med en plan som har blitt testet og funnet god av i alle fall to andre utøvere, Guida og Dos Anjos, og til en viss grad prøvd av Giblert Melendez.

Innenfor samme sjanger: Å herregud som jeg hater å høre Goldie si “Fighter X is truly embracing the grind”.

Å skulle embrace the grind er vel og bra i seg selv som kampstrategi, men jeg syns det blir litt det samme som å låse guarden sin på bakken og vente på at tiden skal gå ut og at poengene du allerede har samlet opp skal gi deg seieren. Dessuten, å “omfavne kverna”, som vi måtte ha sagt, handler jo om konstant bevegelse. Motstanderen jages fra punkt til punkt helt til kampen blir en utholdenhetskrig og den ene tvinges til å mykne opp.

DC omfavna kverna mot Anthony Johnson i deres tittelkamp. Nedtakning, fire slag, Rumble reiser seg halvveis opp, nedtakning igjen, to nye slag. Gjenta. Gjenta. Noen runder senere med den intensiteten så gir Rumble opp i et rear naked choke-forsvar. Det er å omfavne kverna.

Det Alvarez gjorde var å låse kverna.

Men kverna må låses av to. Pettis har ikke et godt svar. Han lar seg fange med ryggen en meter fra burveggen og er et lett mål å skyte på. Han hadde et effektivt forsvar i én runde opp langs burveggen, men effektiviteten forsvant etterhvert. Nå som Alvarez, Guida og Dos Anjos har brukt den samme svakheten hans så effektivt er han tvunget til å vokse eller forsvinne. Det at han ikke har gjort det er vel så stor kilde til frustrasjon som at Alvarez låser kampen.

Meathead be meatheadin’

Matt Mitrione hadde enda en rar kamp. Når hadde Meathead en streit og fin kamp sist? Kanskje mot The Black Beast Derrick Lewis.

Browne så fin ut i kampen. Gode frontspark og sidespark ga ham kontroll på mye av tiden i oktagonet, men det Browne fikk aller mest ut av var Mitriones mangel på kombinasjoner og vilje til å springe inn i slag. Øyestikkinga hjalp ham sikkert ikke (sjekk forresten ut #burn fra Travis Browne), men på grunn av god oppfølging så fikk han i alle fall summe seg.

Det er vanskelig å se Brownes evner særlig godt i et dårlig Mitrione-lys. Browne gjorde også det tydelig i pressekonferansen. Gutta i tungvekt går ofte kamper det ikke ryker teknisk fingerspitzgefühl av.

Kampen bar preg av det verste fra tungvektsmøter. Mye statisk og kjedelig og når vinneren er utropt beveger divisjonen seg ikke en millimeter.

Sett stemningen med videopakken.

The Return of the King

Er det jeg som er gal? 49-46 Dillashaw? Whaaaaa…?

Ikke finn på å krange med meg på beslutningen om å kåre Dominick Cruz #andnewstill UFC-bantamvektsmester.

Fotarbeid mot fotarbeid.
Cruz > Dillashaw.

Det var mange faktorer å se på i denne kampen, men den første jeg tenkte mye på var hvor stor påvirkning TJ Dillashaws slagkraft hadde. Jeg pleier å være nervøs på vegne av fighteren som bruker en unnvikende stil. Dette er fundert i at jeg ikke er vant til å se dem ta slag, og tenker da automatisk at de er dårlige til det. Jeg følte det da jeg så på Anderson Silva (min favorittfighter før Thailands-viagra-skuffelsen), men det var nesten alltid unødvendig. Dominick Cruz kunne ikke treffes de første tre rundene.

Cruz sin stil er skapt for å frustrere og trekke slag som bommer. Ikke mange minuttene ut i kampen mistet Dillashaw disiplinen og lot seg regelrett lure.

Cruz traff mye og var mannen som tvang frem hvilken type kamp det skulle være. Dillashaw så ut som en langt dårligere fighter i møtet med Cruz enn i møtene med Barao, Soto og Barao II.

Det er så mye som foregår i kampen at den må nytes på nytt, men jeg har en klar opplevelse av hvem som er den nye-gamle bantamvektsmesteren.

Dersom Cruz nå kan holde seg skadefri i fem minutter kan dette bli interessant. Foten er problemet nå, ikke kneet, men Cruz er optimistisk. La oss håpe MMA-gudene ikke vil slå Dominick Cruz ned fra euforien med det aller første. Kneet kan vel vente en stund på å ryke for fjerde gang.

Hele post-fight presser fra Fight Night Boston.