Kampen kunne endt uavgjort uten sure miner (Foto: skjermdump youtube:com/ufc)

Etterdønninger: Fight Night Monterrey

Både Neil Magny og Kelvin Gastelum viser hvorfor de hører hjemme i toppen. Dessuten: hva nå for Diego Sanches, og hvorfor bryr vi oss om Henry Cejudo?

Decisions, decisions…

Fight Night Monterrey bar selvsagt preg av å være et FS1-prioritert kort. De fleste UFC-fans kjenner jo igjen rytmen.

  • De viktigste kampene går på Pay-Per-View
  • De mest underholdende kampene som ikke er viktige i den store sammenhengen går på FOX
  • De lokale heltene går på Fight Pass
  • Resten havner opp på FS1

Fight Night Monterrey var et erketypisk FS1-kort. Atter en gang plager UFC oss med å sette opp TUF-kamper midt i hovedkortet på et kort vi allerede har få grunner til å bry oss om.

Go home TUF Latin America.

Go home TUF Latin America.

Bare de siste tre kampene hadde noen særlig relevans for UFC-fans generelt. Så var det Henry Cejudo da.

Cejudo

Henry Cejudo fyller snart ett år i UFC. Han har slått Dustin Kimura, Chris Cariaso, Chico Camus og nå Jussier “Formiga” Da Silva. Fire dommeravgjørelser på fire kamper. De har alle sammen vært særdeles uimponerende, særlig med tanke på hypen bak Cejudo.

Det er lett å være kritisk til fightere som vinner på poeng. Det er faktisk så lett at man ofte velger å spare seg fra å være kritisk. De som har hørt MMA-Revyens prinsipp-plakat på podcasten vet hvorfor. Vi har en enorm respekt for fightere. Bare det å komme seg til UFC gjør at en fighter er en av de beste i verden. Forventningen om kampstopp som resultat av TKO, KO eller submission er derfor ofte urealistisk, fordi disse gutta er ofte veldig tett matchet.

Men prøv i det minste.

Nei.

Nei.

Det virker ikke som om Henry Cejudo prøver å gjøre mer enn å ligge to slag foran på statistikken, og lande en sen nedtakning. Min tålmodighet med Cejudo er forbi. Jeg kommer til å spole forbi den neste kampen hans, med mindre det er mot Demetrious Johnson for tittelen. Da må jeg se. Det virker som om det er den veien det går.

Les også på MMA-Revyen: Veien videre for vinnerne på UFC Fight Night Monterrey

Nightmare > Dream

Jeg har alltid hatt et svakt punkt for Diego Sanchez. Han er kjempegod på mange områder og har et fighterhjerte som er helt unikt, til og med i UFC-sammenheng. Jeg tror kanskje en av grunnene til at jeg har et svakt punkt for ham er at han ligger an til å bli en tragisk figur i vår lille MMA-verden.

Som Sanches-fan blir man kanskje litt blind av og til. Derfor rynket jeg godt på nesen da min kjære kollega Sverre Humberset Hagen brukte et av sine kulepunkt i sin analyse i forkant av denne Fight Nighten til å mene at Diego Sanchez har “ikkje-eksisterande defansiv boksing”. Det vil si, først lo jeg, deretter rynket jeg på nesen.

Først etter kampen er ferdig må jeg innrømme hvor rett Sverre har. Sanchez later ikke til å være interessert i å forsvare seg selv annet enn med hodebevegelser, og det funker ikke lenger. Kanskje har det aldri funket.

Likevel, “UFCs underholdningsmaskin” er en treffende beskrivelse. Jeg liker også Lamas, men vil at Sanchez skal vinne. Hver gang Sanchez kommer tilbake og vinner en kamp han holder på å tape utsetter han det som virker som hans “tragiske skjebne”. Nemlig å være for lenge i oktagonet uten grunn.

Er du en fan av Sanches kan hans manglende interesse for forsvar frustrere.

Er du en fan av Sanches kan hans manglende interesse for forsvar frustrere.

Når Sanchez – the Nightmare – står der med ryggen mot buret, skadeskutt og jævlig, og vinker inn Lamas, blir jeg fortsatt gira. Kanskje denne gangen er gangen? Men det er det aldri lenger.

To for en.

Magny mot Gastelum var en kamp du kunne se at Magny var den beste fighteren. Og at Gastelum var den beste fighteren.

Det var nesten slik at det var to kamper. OG det var to fantastiske kamper.

Rundene én til tre var imponerende i favør Magny. Nydelige fellinger fra klinsj, herlige nedtakninger ellers og grappling som viste seg å være et par hakk foran Gastelum hele tiden. Ikke bare var grapplingen mye bedre, men Magny holdt fordelen stående de første femten minuttene.

Runde fire og fem var Gastelums. To knockdowns og en helt annen kamp. Gastelum viste sine beste sider, nemlig at han finner en måte å vinne på. Plutselig var det han som ledet, hadde initiativet, ikke var sliten. Gastelum dominerte til og med grapplingen i disse rundene.

For min del var kampen uavgjort. De tre første rundene går til Magny, de to siste til Gastelum, men med en 10-8 i lomma i fjerde runde.

I forkant av møtet mellom Gastelum og Magny så jeg for meg at en av disse to kom til å miste en del av sin glans. Det kan det virke som om de faktisk ikke gjorde. Som så ofte skjer i MMA, måtte en av disse to vinne. Det ble Magny, men kunne vært Gastelum.

Begge utøverne viste at de hører hjemme i topp 15.

 

Leave A Comment