Fra Oven: Ekle fetter wrestling

Stadig vekk dukker referanser til iscenesatt pro-wrestling opp i kampsporten MMA. Ikke så rart – Hulk Hogan og Royce Gracie går tross alt hånd i hånd.

Mange MMA-tilhengere undrer seg sikkert over hvorfor liksomslåssingen pro-wrestling alltid skal bli referert til i ekteslåssingens sammenheng. Mange har gjerne spurt seg selv og andre om hvorfor wrestling og wrestlere stadig dukker opp i MMA-verden som om det er obligatorisk å invitere dem med til familiebesøk eller noe. Men det er slik det faktisk er. Wrestling er den ekle fetteren MMA alltid vil være i slekt med.

Fra Oven (tidligere PanoraMMA) handler blant annet om å zoome ut og sette ting i perspektiv. Så la oss med dette sette lekeslåssingen og den ekte slåssingens forhold i perspektiv. Vi skal se litt på hvordan man kan la de leve sammen, hvorfor latterliggjøring av wrestling er som å slippe et fjell ned på glasshuset MMA står i, og hvorfor og hvordan de to underholdningsformene henger sammen som nettopp en slags genetikk det bør være umulig å forkaste, enten man tror på evolusjonsteorien eller ei.

HVA ER DENNE GRESSLYNGEN DU SNAKKER OM?

“Pro-wrestling”, eller “wrestling” i kort form (må for all del ikke forveksles med gresk romersk- eller fristil amatørbryting), er en iscenesatt, regissert kampsport-inspirert underholdningsform som utøves i noe ganske likt en boksering, gjerne omkranset av et iscenesatt levende Univers, ikke ulikt en TV-såpeserie, med over the top-karakterer og hendelser utenfor selve kampsituasjonen i ringen. Det hele fremstilles i en sportslig innpakning med kommentatorer og foran et ekte publikum. I likhet med andre relativt realistiske underholdnigsformer (som film, teater, TV-serier) krever wrestling at man som publikum/seer klarer og tør slippe skepsisen og la seg rive med av forestillingen.

Høytflyvende "såpeopera for menn" på et nylig NJPW-stevne. (Foto: t2r mike/Flickr)

Høytflyvende “såpeopera for menn” på et nylig NJPW-stevne. (Foto: t2r mike/Flickr)

Denne underholdningsformen vokste antageligvis opprinnelig ut fra det amerikanske reisende sirkus-miljøet på slutten av 1800-tallet (typ “kom inn i dette teltet for å teste styrke mot verdens sterkeste mann!”), og er i dag en godt etablert nisjeunderholdning – i perioder også for mainstream-underholdning å regne – i forskjellige former i land som USA, Japan, Mexico, Tyskland, Storbritannia og Canada. I Norge var wrestling relativt pop blant satellitt-TV-publikumet på midten av åttitallet.

Wrestling er, i absolutt likhet med MMA, preget av privateide organisasjoner og eksklusive kontrakter. Verdens desidert største wrestling-organisasjon er World Wrestling Entertainment (WWE), tidligere kjent som World Wrestling Federation (WWF) helt til en langvarig strid med World Wildlife Fund om bruken av forkortelsen “WWF” på verdensbasis til slutt førte til at Federation ble til Entertainment for ti år siden.

WWE har tilnærmet wrestling-monopol i den vestlige verden, akkurat som UFC i MMA, men har i motsetning til UFC et offentlig aksjeselskap blitt. En aksje i WWE inc. er i disse tider verdt rundt 30 amerikanske dollar. 

Om du lurer på hvorfor det er stille på UFC-fronten for tiden, er svaret at WWEs største årlige PPV, Wrestlemania, går av stabelen på søndag. Mer om det senere.

Nest største selskap i wrestling-verden er japanske New Japan Pro-Wrestling (NJPW), mens amerikanske Total Nonstop Action Wrestling (TNA) og de to meksikanske organisasjonene CMLL og AAA følger deretter. Alle disse organisasjonene leverer forskjellige typer produkt med spesielt stor variasjon i andelen såpeserie-elementer og grad av troverdige gimmicker som tas i bruk.

Under de nevnte finnes det tusenvis av mindre organisasjoner over hele verden, inkludert norske NWF.

Blant kjente wrestlere de seneste generasjonene kan man nevne navn som ‘The Rock” Dwayne Johnson, “Stone Cold” Steve Austin, Andre The Giant, Antonio Inoki, og selvsagt…

I AM A REAL AMERICAN

Hulk Hogan er nok for mange selve protoeksemplaret på hvorfor MMA ikke har noe med wrestling å gjøre. Stappfull av steroider og viden kjent for heseblesende, metaforfylte verbale utblåsninger, alias promoer, ble han på åttitallet en folkehelt for en stor andel av ungdom og voksne i USA. Hogan ble et “husholdningsnavn” også i store deler av resten av verden, takket være ihjelskriptede comeback-seire mot slemme, slemme motstandere og en vesentlig birolle i Rocky III.

Hogan var plassert på jorden for å “Fight for the rights of every man”, som den nesten like berømte temalåten hans, “Real American”, passer på å poengtere.

Å la MMA bli assosiert med Hulk Hogans i beste fall relativt logiske wrestlingverden er vel for MMA-tilhengere flest omtrent like fristende som å la svigermor flytte inn på soverommet på bryllupsnatten. Not that there’s anything wro… Jo, det er det!

Men det er også slik med pro-wrestling at ikke all wrestling er Hulk Hogan-wrestling. Pro-Wrestling er alt fra dønn to the point, i overkant hardtslående og brutalt til total tegneserie-putekrig. Hulk Hogans habitat ligger et sted mellom disse to ytterpunktene.

OGSÅ DISSE KARENE DA

Om denne spalten så langt har bydd på litt fremmede elementer, vil MMA-tilhengere flest sikkert ha kjennskap til navn som Mark Coleman, Dan Severn, Nobuhiko Takada, Mo Lawal, Kiyoshi Tamura, Josh Barnett, Ken Shamrock, Tsuyoshi Kosaka, Kazushi Sakuraba, Brock Lesnar, Billy Robinson, Don Frye, Kazuyuki Fujita, for å ramse opp de mest kjente.

Alle disse navnene har preget MMA de siste 20 årene, og alle har tilbragt store deler av karrièren sin i wrestlingringen. Noen begynte som wrestlere, andre ble wrestlere underveis i MMA-karrièren sin. Den totale listen på grensehoppere mellom wrestling og MMA de siste 20 årene er på langt over hundre utøvere. 

At Kurt Angle ikke finnes på denne listen er egentlig ganske synd, men likevel, det er en del wrestlere som blir MMA-fightere og vice versa, og det er først og fremst vice versaet som gjør koblingen vanskelig å overse. Selv om f.eks. mange amatørbrytere og amerikanske fotballspillere blir både wrestlere og MMA-fightere er det få eller ingen som går motsatt vei.

MMA rekrutterer også i dag veldig mange utøvere som for 20 år siden mest sannsynlig ville ha endt opp i wrestling. Spesielt for amatørbrytere i Nord-Amerika og Japan er MMA og wrestling de to mest åpenbare mulighetene for å tjene store penger etter amatørkarrièren tar slutt.

Tross den enes virkelighet og den andres iscenesatte såpeserieverden har vi altså én likhet på plass: Begge underholdningsformene er avhengige av godt trente atleter, og som i MMA er amatørbryting også kanskje den aller nyttigste grunnkunnskapen å ha for en wrestler. Dette fordi wrestling, tross sin fiksjonelle sportstatus, krever år med trening, erfaring, stor kroppsbeherskelse, fysisk kondisjon og evne til å tåle mye smerte.  

MEN DET ER JO FAKE

Relativt virkelig? (Foto: Digital Glover/Flickr)

Relativt virkelig? (Foto: Digital Glover/Flickr)

Når wrestling-supporteren Tito Ortiz sier at han aldri ville blitt en wrestler fordi det tærer for mye på kroppen er han langt fra alene om å ha den opinionen. Wrestling på et høyt nivå, som paradoksalt nok er helt lovlig i Norge, fører til omtrent like mange skader som det gjør å bedrive profesjonell MMA, både i form av mer eller mindre garanterte slitasjeskader og en relativt stor daglig skaderisiko.

Dette er og noe man hører fra stort sett alle MMA-fightere som får et innblikk i westlinghverdagen, at de ikke ønsker å utsette kroppen sin for den fysiske slitasjen wrestlere gjennomgår. Forøvrig et av mange åpenbare argumenter i legaliseringsdebatten hva MMA angår.  

Når wrestling og MMA skal sammenlignes må man altså legge fra seg tanken om at det ene er fake og det andre er ekte. Dette fordi begge deler er ekte vare som krever ekte atleter, bare at det ene er ekte teater med ekte stunts, mens det andre er en ekte kampsport.

Det er òg en enkel sak å se forskjell mellom de to når alt kommer til stykket, altså kampen. Wrestling som promoteres som wrestling er ekte wrestling. Nokuhiko Takada som vinner en forhåndsavtalt kamp over Mark Coleman på et MMA-stevne som liksom skal være ekte, det er fake.

Ei heller er det særlig grunn til paranoia ovenfor wrestling om man er MMA-tilhenger. Eksperimenter i organisasjoner som PRIDE, UFC, Strikeforce, K-1, DREAM, EliteXC og Affliction har for eksempel vist at til dels store wrestlinginvasjoner i MMA-settinger ikke gjør den minste synlige skade på MMA-delen. Paradokset (det blir en del av dem i denne artikkelen) er derimot at slike tilfeller nesten alltid skader wrestlingen og/eller wrestlerne.

WORLDS COLLIDING

Det aller nyeste eksempelet på overnevnte er Viacoms kontrakter med Mo Lawal og Quinton Jackson, som binder de to til både TNA Wrestling og Bellator MMA gjennom Spike TV. Tross sin naturlige karisma har både Lawal og Jackson fremstått som skolegutter i sine få inntredner i TNA, enda de bare har snakket på mikrofonen – altså “kuttet wrestling-promoer”, noe man vel skulle forvente at de ville takle fint.

Wrestling inneholder, spesielt i USA, såpass oppblåste karakterer at en person som er karismatisk i MMA må kunne legge på to-tre ekstra lag utstråling for å virke tilsvarende karismatisk i wrestling-verden. Der MMA er en sport som i likhet med idretter flest er fylt med en overvekt av ikke-merkverdige personligheter, er wrestling en underholdningsform der stor utstråling omtrent er et ansettelseskrav. 

Ditto vil derfor wrestlere som bare er middels gode på promoer fort fremstå som karismabomber om de får en mikrofon å snakke i under et MMA-stevne. Brock Lesnar var et tydelig eksempel på dette – i WWE var han så middels til å snakke at han ble tildelt en manager til å snakke for seg. I UFC har noen av MMA-promoene hans fått tilnærmet legendestatus hva vokale prestasjoner angår. Dette er litt som når den eneste morsomme personen i familien dør en brutal død på en standup-scene.

At MMA er ekte og wrestling iscenesatt er allmenn kunnskap blant såvel tilhengere av de to underholdningsformene som hos store deler av media og det allmenne publikum, og når de to blandes i for stor grad blir forskjellene fort såpass tydelige både den ene og den andre veien at promotorene som styrer skipet skjønner tegningen og skifter kurs. De absolutt eneste som har brent seg på å ikke vite når nok er nok er wrestling-organisasjonene.

MMA-tilhengeres paranoia ovenfor disse overlappingene fremstår derfor nesten som en underbevisst beskyttelse av wrestlingens integritet. Noe det selvsagt ikke egentlig er – det er bare frykt for noe som er, ironisk nok, nesten uvirkelig.

DANAS WRESTLING-BUDDIES

UFC-sjef Dana White virker bare tidvis paranoid i så henseende, og er i seg selv et kroneksempel på underholdningsformenes tette bånd. Han har i mange år, bl.a. av åpenbare grunner vi kommer tilbake til senere, uttrykt stor respekt ovenfor WWE-CEO Vince McMahon, og helt siden Zuffa overtok UFC i 2001 har Zuffa/UFCs strategiske handlinger under Whites ledelse fremstått som rene repriser av McMahons drift av WWE de siste tre tiårene.

Alt fra gjenoppdiktet historie til hvordan skape et monopol. Fra måten de fryser ut enkelte navn til opprettelsen av UFC Fight Pass/WWE Network. Fra kontrollfreakeri til TUF/Tough Enough. Listen er lengre enn som så, og for de av oss som har fulgt Vince McMahons progresjon fremstår Dana White oftere enn ei omtrent som en småjustert klone av wrestlingens mektigste mann, også i måten de omtaler hverandre.

https://www.youtube.com/watch?v=rPzWjcSLlGE

Men det er ikke bare Vince som er på Dana Whites gode side. Wrestlere som viser genuin interesse for MMA blir av White som av mang en annen MMA-promotor, ønsket velkommen. White vet sant nok, i motsetning til f.eks. K-1-ledelsen, bedre enn å så slippe dem rett inn i buret/ringen (som ble et stort problem for wrestlingen i Japan for ti år siden), men de siste årene har UFC vært veldig bevisst på å vise frem wrestlere som sitter blant publikum eller sammen med White på UFC-stevner. Noen av dem, som CM Punk, ser ut til å være på særdeles god fot med Dana, som på sin side alltid har vært klar på at han respekterer det wrestlerne gjør i ringen sin. 

DET DER ER EN WRESTLING-PROMO

Hver gang noen i MMA leverer en herlig tale på mikrofonen må en eller annen fjott påpeke at det var en “wrestling-promo”. Plagsomt, ikke sant? 

Det er utvilsomt noen MMA-utøvere som lirer av seg f.eks. post-fight intervjuer som i stor grad er inspirert av wrestling-promoer, og i tilfeller som Chael Sonnen, hvis taler og intervjuer ofte er direkte sitater fra berømte wrestling-promoer fra tidligere tiår, er det ingen tvil. Muhammad Ali gjorde en karrière av å rope-a-dope og kopiere talekunsten han lærte av å se wrestling på TV. Men må vi likevel kalle det en wrestling-promo når uttalelsene ikke omhandler wrestling?

For hva vil det si å kutte en promo (norsk versjon av “cut a promo”) i denne sammenhengen? Jo, å komme med en offentlig uttalelse, ofte i store og kreative ordelag, som er ment å hype opp en person, en feide eller en konfrontasjon/kamp. Dette fenomenet er ikke bare kjent fra alle former for fysisk kamp, men også fra politikk, fra religion, fra film, radio, TV, fra skolegårder og utesteder. Kuttet Jesus wrestling-promoer? Tvilsomt, enten han var en worker eller ei.

Altså, selv om MMA-fightere som Sonnen, Josh Barnett, Jon Jones, Tito Ortiz, Ronda Rousey, Tom Lawlor, Quinton Jackson, Shayna Baszler, Mo Lawal, Erik Perez, m.fl. er åpenlyse tilhengere av wrestling virker det aller mest logisk å kalle deres taler og utsagn for MMA-promoer. Det er tross alt MMA de promoterer. Om promoene så er inspirert av wrestling og i hvilken grad talene er sanne utsagn eller ren hype, det får heller være opp til hver enkelt om man ønsker å belyse eller ei. 

La oss heller rette spotlighten mot noen av de historiske aspektene ved MMA og wrestlingens pardans.

MAEDA OG GRACIENE

Selv om wrestling og MMA er relatert i USA og går regelrett hånd i hånd i øst finnes det absolutte bastioner når det kommer til å holde de to formene for underholdning så langt unna hverandre som overhodet mulig. Fremst og mest høylydt i denne klyngen står Brasil, eller rettere sagt Gracie-dynastiet. Fra ganske tidlig i dynastiets levetid var de tidvis høylydte motstander av wrestlingen, som ble sett på som en lettvint og latterliggjørende underholdningsform i kampen om tilskuerne i Rio de Janeiro. 

Anti-pro-wrestling-holdningene spredde seg også til de neste generasjonene, ikke minst til Royce Gracie selv. Tross diverse tilbud og muligheter for å hoppe over gjerdet holdt Graciene seg for gode til å anerkjenne wrestlingen gjennom tiår etter tiår. Skjønt, aldri si aldri – her i 2014 er også Gracier pro-wrestlere blitt. 

Rolles & Daniel Gracie i en minneverdig dårlig wrestlingkamp i januar.

Også lenge før Rolles og Daniel trådte inn i ringen var BJJ besudlet av pro-wrestling. Faktisk allerede fra første stund.

Graciene ses av mange på som grunnleggerne av den amerikanske grenen av MMA, og det med god grunn. Foruten å stå bak opprettelsen av UFC regnes òg Gracienes tidligste strabaser innenfor kampsport som kanskje den tidligste form for gjenkjennelig MMA – på begynnelsen av 1900-tallet begynte Graciene å vise sin jiu jitsus dominans ovenfor andre kampformer i legitime MMA-aktige kamper i Rio de Janeiro.

Men det var ikke slik at Graciene fant opp jiu jitsuen sin på egenhånd. De fikk opplæring som folk flest og viderutviklet så konseptene de hadde lært til det som i dag er kjent som BJJ. Og den som diplomaten Gastao Gracie i sin tid hyret inn for å lære opp sønnen Carlos Gracie i bakkekamp-teknikker?

Jo, det var wrestleren/judokaen Mitsuya Maeda, som på sin side kombinerte å turnere som wrestler med å instruere i hans spesialitet, kampsport. Maeda var en tidlig grensehopper som visste å dra nytte av å være både en wrestler og en judoka.

Likevel er altså Brasil et aldri så lite fort. I motsetning til de fleste land i Nord- og Sentral-Amerika, samt enkelte land sør for Mexico, er Brasil et sted hvor pro-wrestling aldri har slått rot, ikke minst fordi underholdningsformen aldri ble et TV-fenomen i landet.

Dette merker man også på den komplette mangelen på pro-wrestling-inspirasjon blant brasilianske fightere. Listen over brasilianske pro-wrestlere er òg veldig kort.

Kanskje er dette fordi man i Brasil alltid har hatt ordentlig kampsport. Brasilianerne har da også Capoeira, som nesten er en form for wrestling i seg selv. Men likevel, samhold og respekt mellom kampsport og wrestling la grunnlaget for BJJ, og nå har de på sett og vis funnet tilbake til hverandre.

KAKUTOGI – DEN JAPANSKE ÅREN

Japansk pro-wrestling tok fyr på 1950-tallet når den koreansk-fødte sumobryteren Rikidozan lærte seg wrestling-kunsten i USA og tok den med seg hjem igjen til Japan hvor han ble en gigantisk folkehelt gjennom å banke opp utlendinger, gaijins, på TV. Rikidozan ble, i likhet med PRIDE FC, til slutt drept av mafiaen, men det er ikke det som binder sammen MMA og wrestling der borte i øst.

Om den amerikanske MMAens opphav bare delvis kan tilegnes wrestlingen, er japansk MMAs opprinnelse gjennomsyret av “prowres”. Selv den dag i dag faller pro-wrestling under kategorien kakutogi – martial arts. 

På 70/80-tallet vokste en ny gren av wrestling frem i Japan. Dette var en type wrestling som var mye mer basert på submissions, og som hadde sitt klare opphav: Catch wrestling, en alternativ form for submission-grappling klekket ut i Wigan i England, som på denne tiden begynte bli en obligatorisk del av opplæringen av japanske wrestlere. Dermed oppstod en wrestling-stil som blandet forhåndsavtalt catch-wrestling med forhåndsavtalte spark og slag med åpne hender.

Blant de største stjernene i denne nye wrestling-stilen var navn som Akira Maeda, Kiyoshi Tamura, Tsuyoshi Kosaka, Volk Han og Nobuhiko Takada. Ved inngangen til nittitallet var nettopp Takada inne på eiersiden av den største av disse organisasjonene, UWF-I.

Denne veldig virkelighetsnære wrestlingens popularitet dabbet sakte men sikkert av i Japan utover 90-tallet, i takt med at de tradisjonelle wrestlingorganisasjonene der borte hentet inn de mest populære elementene fra f.eks. UWF-I til sin mer show-baserte måte å gjøre det på.

I 1997 så derimot Nobuhiko Takada muligheten for et nytt forsøk på storhet når han fikk stelt i stand en ordentlig MMA-kamp mot Rickson Gracie. Endelig skulle den fragmenterte Japanske kampsporten settes opp mot den absolutt amerikanske. PRIDE FC ble født.

1, 2, 3, HUSTLE, HUSTLE

Når japansk MMAs begynnelse omtales som fragmentert, er det fordi PRIDE jo selvsagt ikke var først på banen med virkelige kamper. Pancrase oppstod i Japan lenge før Takada og PRIDE kom på banen, men Pancrase ble også stiftet av pro-wrestlerne Masakatsu Funaki og Minoru Suzuki, og er kjent for regler som ligger tett opp mot pro-wrestling/catch-wrestling. Noen ganger har også kampene i Pancrase vippet over akkurat den linjen.

Ellers var nittitallet i Japan også preget av RINGS, som ble grunnlagt og fortsatt eies av wrestleren Maeda. RINGS begynte som ren pro-wrestling, gikk over til lett blanding av forhåndsbestemt- og ekte fighting, og endte opp som en mer eller mindre ren MMA-organisasjon.

PRIDE hoppet litt frem og tilbake mellom virkelig og forhåndsbestemt. Historiene er ikke rent få i klassen favoriserte fightere i PRIDE, og Takadas to seire i organisasjonen er viden kjent for å ha vært regelrett fikset. Når hans MMA-karrière virkelig sa stopp var Takadas svar å opprette sin egen wrestling-organisasjon under SEG (PRIDEs eierselskap) banneren.

Borte var “shoot”-stilen kjent fra UWF-I. Takadas nye skapelse het Hustle, skulle basere seg på fullstendig over the top karakterer og monologer, fikk slagordet “Fighting Opera”, og satte i gang driften i 2004. Hustle overlevde faktisk PRIDE og holdt ting gående til slutten av 2010.

Hustle ble en blanding av innhyrede ordentlige wrestlere og et slags fristed for PRIDE-fightere som ville gjøre noe annerledes. Takada ble selv til karakteren “Generalissimo Takada”, som alltid avsluttet hvert show med en 15-30 minutter lang tale på vegne av de onde krefter for å sette opp neste show.

Takada-san i sitt alternative Univers. (Foto: Andrew Quentin/Flickr)

Takada-san i sitt alternative Univers. (Foto: Andrew Quentin/Flickr)

Den japanske MMA-åren er stappet full av pro-wrestling.

NÅR WWE REDDET UFC

Denne mellomoverskriften virker gjerne en smule tabloid, men du vet den historien Dana White og Lorenzo Fertitta liker å fortelle om den gangen The Ultimate Fighter (TUF) Sesong 1 reddet UFC fra konkurs og dommedag?

Den ene delen av hendelsesforløpet de ikke liker å fortelle om situasjonen i 2005 er den der de var fullstendig avhengige av andres godvilje for å i det hele tatt kunne bli sendt på Spike TV. De andre var for anledningen Vince McMahon og WWE.

WWE har siden 1993 hatt en solid TV-tilstedeværelse gjennom sitt ukentlige show WWE Raw. WWE Raw har siden ting virkelig begynte ta av i 1997 vært et av de mest sette programmene på kabel-TV i Nord-Amerika, og har etterhvert som WWE har skaffet seg et bedre rykte også blitt populært blant kommersielle aktører – altså trekker showet inn reklameinntekter.

I 2000 skiftet Raw beite til kanalen TNN, som i 2003 skiftet navn til Spike TV. Som allerede nevnt har McMahon, i likhet med “læregutten” Dana White, en lang historie bestående av å hate all motstand og trampe på potensielle konkurrenter, så fra øyeblikket WWE landet på Spike TV var det ikke snakk om at noen annen form for wrestling eller kampsport skulle bli sendt på kanalen.

Når UFC fikk på plass en kontrakt med Spike TV i 2005 var det dermed ikke bare bare. Vince McMahon måtte personlig godkjenne avtalen, noe han til manges overraskelse altså gjorde. Og ikke nok med det, McMahon godtok så at TUF ble plassert rett etter Raw på Spikes sendeplan. 

Resultatet ble relativt logisk. Fem millioner wrestlingfans ble uke etter uke direkte eksponert for TUF rett etter Raw gikk av luften, og dermed var en av UFCs viktigste publikumsandeler i ferd med å bli et faktum: Wrestlingfansen, som enten meldte overgang til UFC eller fra da av begynte se på begge deler.

Spike TV var UFCs eneste håp for å få TUF på luften. Om Zuffas egne ord om at selskapets fremtid ble reddet av den avtalen er sanne, ja da er det kort og greit slik at Vince McMahon og WWE reddet UFC fra dødens rand, og videre er det utvilsomt at TUF fikk en stor eksponeringsbistand av å ha Raw som lead in-program på mandagskvelden. Det er altså ikke bare beundring som gjør at Dana White aldri snakker ordentlig stygt om Vince McMahon.

DE STORE PARALLELLENE

MMA-tilhengere i Norge vet alt om å bli satt i bås. Det er alltid noen som mener at vi er blodtørstige og sadistiske vesener som får glede av å se mennesker bli spist levende i et hundebur. På samme måte er det alltid noen MMA-tilhengere som tror at wrestling-publikumet må komme fra en annen verden eller være stokk dumme.

Det egentlige bildet av de to publikumene sier bl.a. at, akkurat som tilfellet var når deler av WWE-publikumet oppdaget og begynte følge UFC, overlapping er en klar tendens alle steder i verden der pro-wrestling er tilstede når MMA entrer arenaen: Overlapping, overlapping, overlapping.

Nå er det ikke uvanlig at tilhengere av én sport også følger en annen sport, men wrestling er ikke en sport, det er ‘Sports Entertainment’, sportsbasert underholdning. Når det kommer til overlapping mellom en mellomstor idrett og nisje-fiksjon, da er MMA og wrestling ganske spesielle. Boksing og wrestling har f.eks. langt fra den samme tendensen.

Det største klare tegnet på at overlappingen er merkbar fikk vi i 2010, når UFC 111 gikk av stabelen på PPV dagen før WWEs største årlige show, Wrestlemania – også det på PPV. At GSP vs Hardy ble kjøpt av 770.000 var litt skuffende for UFC som nok hadde håpet på å nå 800.000. At Wrestlemania på sin side trakk 885.000 PPV-kjøp var en solid smell for WWE som burde ha snust på millionen. Ett PPV-kjøp tilsvarer forøvrig et gjennomsnitt på langt mer enn én seer.

Overlappingen mellom UFC og WWE-publikumet er såpass stor at den andelen av overlapperne som ikke kunne eller ville ta seg råd til to PPV-kjøp samme helg den gangen var på opptil flere hundre tusen kjøpere. I tillegg kommer den delen av det overlappende publikumet som tok seg råd til begge deler, samt den gruppen av overlapperne som ikke kjøpte noen av delene, den gruppen som bare ser WWE på gratis TV, og så den gruppen som ikke kjøper UFC PPVer.

Både WWE og UFC lærte av 2010. Siden den gang har de konsekvent unngått å ha PPV-show samme helg, og når det kommer til Wrestlemania-helgen styrer UFC som oftest unna med minst to ukers margin. WWE stadfester alltid sin PPV-kalender først, så det blir naturligvis UFC som tar på seg rollen som hensynstagere, enda WWE er de som taper mest når de to braker sammen. Lurer du på hvorfor pausen mellom UFC 171 og 172 er så lang og full av Fight Nights og tidvis ingenting? Fordi det er WrestleMania-sesong. WrestleMania 30/XXX finner sted 6.april i år.

TABUER ER EKLE GREIER

To utsagn/reaksjoner er veldig typiske når MMA-tilhengere skal forholde seg til wrestling og wrestlingens tilhengere. “Hvorfor se på fake wrestling når man kan se på ekte fighting?” Og: “Wrestling er en simpel form for underholdning”.

Første punkt svarer på seg selv. Wrestlingens skriptede utgangspunkt gir de som lager produktet muligheter til å skape og love ting MMA-promotorer aldri i verden kan tilnærme seg. Og ditto andre veien. MMAs virkelighet gir en visshet om at mesteren er best, samt en konstant tilstedeværelse av uvisshet som òg kan være negativ, men på sitt beste er mer positiv enn noe fiksjonelt kan måle seg med. Det overlappende publikumet forteller bl.a. at det ene ikke utelukker det andre.

Å se ned på wrestling eller wrestlingfansen er vel egentlig noe av det minst gjennomtenkte MMA-tilhengere gjør. Jovisst trekker wrestling en stor andel seere og publikum med lav utdannelse, liten lønn, noen av dem og med lav intelligens (som forøvrig etter alle solemerker kan sies å være bedre menneskelig kvalitet enn høy intelligens, men det er en annen diskusjon). Denne gruppen mennesker er i denne spalten oppsummert som “folkelig”.

Å fremheve MMA av alle ting som noe mer intellektuelt krevende enn wrestling er relativt merkelig. I første instans handler begge deler kun om én, banal ting; Mann mot mann, et enkelt sett regler, en vinner og en taper. Evt. pluss et element av godt mot ondt. Dette er grunningrediensen og lokkemiddelet i både wrestling og MMA, og setter null krav til seerens intellekt.

Det både MMA og wrestling også har, og som er grunnen til at begge to trekker publikum på tvers av samfunnslag, er muligheten for fordypelse. Denne muligheten er stor når det kommer til MMA, og enda større når det gjelder wrestling, som tross alt er satt sammen av det ferdige produktet og en hel virkelig og veldig annerledes verden bak sceneteppet.

Hvorfor har så wrestling denne folkelige appellen mens MMA tilsynelatende ikke har den? Dels fordi wrestling, fordi det alltid er noen som ser på det som en vits, slipper å bli sett på som voldelig, enda hvor ironisk akkurat det til tider har vært de siste tiårene (I tiåret 1995 til 2005 døde wrestlere i begynnelsen av 40-årene som fluer grunnet misbruk av smertestillende medikamenter). Dels fordi MMA har en stor utfordring når det kommer til å bli godtatt som familieunderholdning. Dels også grunnet et enkelt regnestykke.

En helprofesjonell wrestler i WWE går ca. fire kamper i uken, året rundt. En tilsvarende UFC-fighter går i snitt litt under én kamp per 3 måneder. For enkelhetens skyld: 4 MMA-kamper i året, 200 wrestling-kamper i året. Hvilken promotor er det som logisk sett har størst mulighet for å selge produktet sitt billigst?

Grunnet kunstformens natur er det enormt mye billigere å arrangere et profesjonelt wrestlingshow enn et tilsvarende MMA-show, og når noe er billigere å arrangere blir billettene også billigere. Billige billetter og et tilgjengelig produkt åpner for et folkelig publikum som MMA per i dag bare kan drømme om å tiltrekke seg. Det samme folkelige publikumet som gjør en sport som f.eks. fotball mainstream.

Dette er knapt for rakettforskning å regne. MMA og wrestling går hånd i hånd som to totalbanale underholdningsformer med store fordypningsmuligheter. Det er det som er så fint, at begge deler kan nytes av både de stokk dumme og de stokk smarte.

HAND IN HAND WE STAND

MMA og pro-wrestling har vandret hånd i hånd i generasjoner, og absolutt ingenting tyder på at dette hverken vil eller kan ta slutt med det første. De er to forskjellige merkevarer under to forskjellige underholdningsparoler, men er i sine grunnleggende idèer så like at de også ville ha hengt sammen om de så ikke hadde vært “biologisk” knyttet til hverandre. Både wrestling og MMA handler om interessen rundt kampen mann mot mann, kvinne mot kvinne, godt mot ondt, seier og tap.

Dagens utvekslinger mellom monopol-gigantene UFC og WWE er egentlig beskrivende for hele forholdet. WWE anerkjenner UFC, omtaler dem ikke som konkurranse (enda de egentlig er det), snakker om dem i høflige ordelag, liker å krysspromotere når muligheten byr seg, lar sine wrestlere bli vist på konkurrerende TV-kanaler under UFC-banneren (langt fra noen selvfølge i Vince McMahons verden).

UFC på sin side omtaler wrestlere og WWE sin business med beundring, lærer av WWEs strategiske suksesser og feilsteg, omtaler heller ikke WWE som konkurranse (enda de er det), tillater elementer av pro-wrestling innad i UFC, viser frem wrestlere som er på besøk enda de ikke har noen forpliktelser til å gjøre det.

MMA har pro-wrestling i seg, og pro-wrestling er litt MMA. Den overlappende fanskaren er udiskutabel, publikumet de trekker er veldig likt. Fightere blir wrestlere, wrestlere blir fightere. Wrestlere henter inspirasjon fra MMA-kampen, MMA-fightere henter inspirasjon fra wrestleres oppblåste personligheter.

Likevel stiller alltid noen MMA-tilhengere seg på barrikadene og insisterer på å kaste stein i glasshus ved å kritisere wrestlingen på omtrent like nyansert og virkelighetsnært vis som norske samfunnstopper omtaler MMA. Det er ikke slik at MMA-tilhengere må eller bør like wrestling, men det ligger noe i å anerkjenne det som er en virkelighet.

Så om pro-wrestling er den ekle fetteren, da kan det være verdt å huske på at også den ekle fetteren er i familie og har alle grunner i verden til å sitte til bords. Foruten å være i nær slekt byttet han tross alt bleier på oss når vi var små og synes gjerne vi er litt ekle og. Brother.

Tom Lawlor omfavner sin indre Hulk Hogan (Foto: Justin Trapp – http://bit.ly/deI9OC)

Comments
One Response to “Fra Oven: Ekle fetter wrestling”
  1. BigDaddyCool says:

    At UFC og pro-wrestling henger sammen genetisk er det ingen tvil om. Det er jo bare å se
    på hvordan UFC har booket å få beltet av Anderson Silva – en blåkopi av hvordan
    WWE (eller WWF som det den gang het) gjorde det med en av Lyoto Machida sine
    aller største helter: Ricky “The Dragon” Steamboat.

    Som de fleste av de som leste Thue’s avhandling sikkert husker, så vant
    Steamboat sin Interkontinental tittel (som løst kan sammenlignes med UFC sin
    Middelvekt tittel) mot Randy “Macho Man” Savage på WrestleMania III.
    Det var en match det fortsatt går gjetord om, og som gjorde at wrestlingfans
    verden over unisont var enige om at Steamboat nok var, pound for pound, den
    beste i verden – akkurat som Silva når han fikk lov å holde beltet. Steamboat
    var så god at fansen satt han på en pedestal og begynte å dagdrømme om hvordan
    det ville vært å se han i kamper mot Greg “The Hammer” Valentine,
    “Mr Wonderful” Paul Orndorff, “The Natural” Dustin Rhodes,
    eller kanskje til og med en fryktet heavyweight som Kamala. Likeså dagdrømte
    fansen om Silva, og hvordan det ville vært å se han gå kamper mot Mark
    “The Hammer” Coleman, “Mr Wonderful” Phil Davis, “The
    Natural” Randy Couture, eller kanskje til og med en fryktet heavyweight
    som Cain.

    Men før disse drømmematchene kunne bli en realitet så måtte Steamboat forsvare
    beltet sitt hvertfall èn gang, slik at man (som med Silva) kunne si at
    ranking-systemet hadde en hensikt. Valget falt derfor på et relativt ubeskrevet
    blad i form av Wayne “The Honky Tonk Man” Ferris. “Honky”
    var en slesk wrestler med ikke så altfor skremmende gode ferdigheter, men han
    hadde på ulike lumske vis fått stablet sammen en seiersrekke som gjorde at man
    hvertfall kunne si han var en slags contender. I tillegg hadde
    “Honky” et svært aggressivt og pretensiøst management i form av
    “The Mouth of the South” Jimmy Hart, som klarte å overbevise
    booking-komiteen om at “Honky” ikke bare kunne konkurrere mot
    Steamboat, men også ta beltet hans… og da har den observante leser allerede
    trukket parallellen: Chris “The All-American” Weidman og Ray
    “The Mouth of the North” Longo.

    “Honky” tok beltet fra Steamboat han, og det på særdeles feigt og
    uimponerende vis. Steamboat følte etter dette at han hadde bevist nok gjennom
    sin karriere, og ba da heller aldri om en rematch mot “Honky”. Etter
    å ha innvilget seg selv et halvt års pause kom han tilbake og hadde meningsløse
    feider med “Ravishing” Rick Rude, før han krasjet ut av første runde
    i en tittel-turnering for den vacante heavyweight tittelen. Steamboat ble aldri
    den samme, og drømmematchene som fansen hadde fantasert om måtte man se langt
    etter. 9 måneder etter det ydmykende tapet mot “Honky” brøt han
    kontrakten med WWE (eller WWF som det den gang het), og valgte å heller gå og
    gjøre andre ting i sære forbund som NWA og NJPW.

    Om UFC fortsetter å booke Silva i kjent Steamboat-stil, så er det nok ikke
    vanskelig å tolke utfra forrige avsnitt hvor dette bærer hen: en meningsløs
    “return-match” mot Michael “The Count” Bisping, før han
    deltar i en tittel-turnering for den vacante light heavyweight tittelen (etter
    at Jon “Bones” Jones har abdisert og flyttet opp til heavyweight).
    Her krasjer han ut i første runde mot Ryan “Darth” Bader, og etter
    dette bryter han kontrakten med UFC og velger å heller gjøre andre ting i sære
    forbund som boksing og film.

    Så for å oppsummere så kan vi vel trygt si at Weidman er Silvas
    “Honky”, og at pro-wrestling som sådan ikke er noen ekkel fetter…
    men heller en farsskikkelse og en rollefigur som mye av UFC sin business-modell
    er bygget på. Hvor enn bekvemt det er å innfinne seg med dette, så er
    realiteten at prinsippene for hvordan pro-wrestling blir presentert for alltid
    vil forbli tidløs og derav relevant for UFC sin booking-komitè. Det eneste som
    forundrer meg i denne sammenheng er egentlig hvorfor UFC ennå ikke har fått i gang en tag team divisjon.

Leave A Comment