– Jeg er ingen wannabe

MØT LANDSLAGET: Thomas Robertsen har 17 års fartstid innen kampsport, og skal representere Norge i mellomvektklassen.

For nesten to uker siden ble det offentliggjort at Thomas Robertsen er Norges førstevalg i mellomvekt, etter en merkekampseier mot Luis Davila. Mange års hardt arbeid lønnet seg til slutt for 24-åringen fra Sarpsborg.

Startet tidlig

Thomas er for tiden bosatt i Mo i Rana, men trener i utgangspunktet ut av Sarpsborg Chi. Han har drevet med kampsport i 17 år, og startet i svært ung alder. Han hadde faktisk 11 år erfaring i karate og kick-boksing før han begynte med MMA!

– Jeg startet med kampsport da jeg var syv år gammel, og da drev jeg med det fra jeg var syv frem til jeg var 13, før jeg startet med kick-boxing, fordi jeg ville ha litt mer action. Så drev jeg med kick-boksing frem til jeg var 18, og da begynte jeg å bli litt sånn smålei, for jeg syntes liksom ikke det var så actionfylt lenger. Etter det hadde jeg et par måneder pause hvor jeg trente litt vekter, og da møtte jeg Chris, som er treneren min nå, og da fortalte han meg om MMA.
– Jeg har alltid sett på MMA som det kuleste, og da jeg begynte med det skjønte jeg at det var det som var riktig. Det var da jeg var 18 år, og jeg er 24 nå, så det er jo en stund siden. Vi begynte rolig med grapplinga først, så bygde vi på med ground and pound og boksing og satte alt sammen etter hvert. Da skjønte jeg at det her var det ultimate, det her er dritfett. Så da jeg var 18 år, for 6 år sida startet det ordentlig.

Vinner mye på ground and pound

Thomas har, som man kan se, mye erfaring stående, men det er ikke der han pleier å avslutte kampene sine. Han liker å ta ned motstanderne, og bryte dem ned.

– Jeg er vel mest en standupfighter, men jeg liker å ta dem ned i bakken og vinne på ground and pound. Det er det jeg har vunnet de siste kampene på i alle fall. Jeg klarer liksom å grapple da, men jeg tør liksom ikke å lure meg inn i noen triks og sånt, jeg tar heller og kommer meg ut av submissions, før jeg ground and pounder og bryter dem ned. Så er det standupen og, men de kampene jeg har vunnet nå i det siste har jeg vunnet på ground and pound, på TKO. Så hadde jeg en knockout stående for rundt et år siden da, i Danmark. Så jeg liker egentlig best å bokse stående og så ta dem ned og slå dem ut på bakken. Når jeg mister leggbeskytterne blir det kanskje litt mer spark stående og sånne ting, for det blir litt mer power uten leggbeskytterne.

R_sterk_Robertsen__4789408a

Foto fra merkekampstevnet i Sarpsborg tidlig i oktober. (Foto: Privat)

Tidligere kamper

Selv om Thomas fortsatt er i startfasen av karrieren, har han begynt å bygge opp viktig erfaring.

– Jeg har tre merkekamper, også har jeg gått fire utenlandske kamper i Danmark. Det er jo amatør, men det er jo fullkontakt stående og på bakken, med slag og spark til hodet. Det er ikke knær og albuer da, det er det eneste som ikke er lov der. Så jeg har fire kamper der, og vunnet tre av dem. Jeg tapte den første jeg gikk.

Etter tapet har han altså tre amatørkamper og tre merkekamper uten tap, men den siste merkekampen han gikk var den som fikk ham inn på landslaget, fordi han ikke fikk deltatt på det vanlige uttaket.

– Det som er nå er at jeg bor jo nå i Mo i Rana, så det ble litt vanskelig for meg å delta på den tryouten da, så det som var da var at den kampen jeg gikk nå i Sarpsborg sist den var min tryout på en måte. Så når jeg vant den kampen nå da var det min vei inn til landslaget.

Flere fra klubben på landslaget

Da han fikk sin landslagsplass, var han ikke alene fra Sarpsborg Chi. De har fått to landslagsplasser og en varaplass, og Thomas anser det som en positiv ting å ha folk der fra samme klubb. Det hjelper både på treningen og det sosiale.

– Jeg kjenner jo noen fra de andre klubbene og, men det er jo litt tryggere når du har noen fra den klubben du trener i til vanlig. Da har du liksom litt mer folk rundt deg, og det er liksom lettere å prate med folk. Du får noen å dra sammen med , og reise rundt sammen med frem til stevner og sånne ting. Det litt mer interesse i klubben, det blir ikke bare en person som har lyst til å gå kamp og er gira, det er liksom flere, så det blir mye bedre miljø da når det er flere som satser. Jeg har trent i andre klubber hvor det har vært liksom bare en person som skal gå, og treningene blir ikke like bra. Det blir bedre når du får et team rundt deg som satser alle sammen. Det merket jeg veldig, for jeg studerer jo nå, så nå har det vært litt frem og tilbake forskjellige steder.
– Jeg var i Larvik i fjor og trente på noe som heter Valhall gym, og da merket jeg veldig mye godt det med at der var det flere som satsa, og det var blant annet profesjonelle fightere óg, og da merka jeg at det var mye mer kampmiljø da, og folk var mye mer gira på å ha bedre treninger, og mye mer teknisk sparring. Det blir mye bedre treninger og bedre kvalitet når det er flere rundt deg som også vil satse like mye som deg selv, så det ser jeg bare på som en positiv ting.

Har proffambisjoner

Som de fleste andre på landslaget, har Thomas klare ambisjoner om å gå proff etter landslaget. Egentlig skulle han allerede ha begynt på sitt proffeventyr, men det måtte legges på is foreløpig.

– Planen var jo å starte profesjonelt nå i år, jeg skulle egentlig prøve å gå kamp i England profesjonelt i mai, men så fikk jeg ikke motstander, så da ble det utsatt litt. Så flyttet jeg til Mo i Rana og det ble utsatt enda mer.

Landslaget er en mulighet til å få navnet sitt bedre kjent, og mellomvekteren er veldig klar over hva slags mulighet det faktisk er.

–Nå som jeg er på landslaget blir det på en måte mitt springbrett videre på en måte, så etter at jeg er ferdig på landslaget her til sommeren neste år, da er det profesjonelt neste. Jeg skal bruke muligheten jeg har nå, som er en kjempemulighet, til å på en måte få merkevare rundt meg, og få noen sponsorer og få litt hjelp der, nå som jeg på en måte har noe å vise til, at jeg er på landslaget for eksempel, det er jo ikke hvem som helst som er det. Jeg håper det kan vise litt kvalitet for sponsorer og sånne ting.

R_sterk_Robertsen__4789436a

Foto fra merkekampstevnet i Sarpsborg tidlig i oktober. (Foto: Privat)

Motiveres av kamper

Det å drive MMA er tungt i lengden, og Thomas innrømmer at han trenger noe å jobbe mot for å klare å gi alt på hver trening. Han forteller også om jakten på kicket man får av kamper.

– Følelsen jeg får av bare det å trene MMA i seg selv motiverer meg, det er jo kjempemoro. Når du har noe å se frem til med treninga, og at du har en motivasjon for å trene hardt, for eksempel at du skal gå en kamp og du vet at det er to måneder til, så trener du mye hardere på de to månedene enn du gjør hvis du bare er og trener for gøy. Jeg merker det at hvis jeg skal trene og ikke har en kamp som jeg vet om i nær fremtid så blir på en måte motivasjonen litt sånn laber. Du vil heller bare overleve treningene i stedet for å bare gi alt du har. Følelsen du får av å gå kamp, det er jo på en måte den jeg jakter etter, det adrenalinkicket du får. Når du taper får du også et kick liksom, men når du vinner så blir det enda bedre. Du får jo mye oppmerksomhet, og det er veldig gøy da, alt som skjer på en måte. Folk kommer bort til deg og sier at det var kult liksom og alt sånt.
– Jeg har ikke noen ambisjoner om å bli rik på sporten, men jeg har lyst til å få frem til navnet mitt og vise hva jeg kan. Det er det jeg higer etter nå, å vise hvem jeg er, og vise folk at jeg er en ekte fyr da, jeg er ingen wannabe.

Chuck Lidell som forbilde

Som mange andre MMA-utøvere, har Thomas latt seg inspirere av en av UFC’s største profiler gjennom tidene, Chuck “the Iceman” Liddell.

– Jeg var mest interessert i Georges St-Pierre i en periode, men han jeg ser mest opp til i MMA er Chuck Liddell. Han er mitt store idol i måten han sloss på. Han er veldig på, han er ikke sånn som avventer og sånne ting, han går bare rett på, og gir alt med en gang, så får det heller gå som det går på en måte. Han lar alltid tingene ligge igjen i buret, og det synes jeg er veldig ålreit. Personen han er også, han er veldig kul liksom. Han har vært mitt store idol, når det kommer til MMA, på grunn av måten han er på, energien han har og treningen hans.

AVSLUTTER KAMPER

Når en fighter har Chuck Liddell som sitt store forbilde, kan man ikke akkurat forvente at kampene går til full tid. Thomas er ikke et unntak fra den regelen, og han legger ikke skjul på at han liker å peise på, ofte på egen risiko.

– Alle kampene jeg har vunnet i Danmark har jeg vunnet på avslutning. I første runde kan jeg være litt sånn avventende og se hvordan han ligger an, men så fort jeg kjenner at han begynner å bli sliten eller at jeg begynner å få overtaket er det bare å gunne på.
Det er bedre å vinne så fort som mulig så du unngår mest mulig skader også.
Jeg går veldig rett på med en gang, men noe som er dumt med meg er at jeg blokkerer slag med ansiktet, så etter noen av kampene jeg har hatt har jeg hatt hjernerystelse. Så fra nå av skal jeg begynne å være litt mer taktisk og prøve å beskytte meg litt mer, så jeg slipper å bli pensjonist i 40-årsalderen liksom. Det er egentlig det eneste jeg tenker på, å få opp guarden litt mer, og fortsatt gunne på og prøve å vinne på kortest mulig tid.

SAINT

Thomas har allerede fått seg et kallenavn, og til motsetning fra mange andre sier kallenavnet mer om hvordan han er utenfor buret enn inni.

– De fleste kaller meg for Saint, det er det som er kallenavnet mitt, de kaller meg for Thomas «Saint» Robertsen. Det er fordi jeg forsøker å være en veldig ålreit fyr til vanlig, og være veldig hyggelig og omgjengelig. Jeg er ikke veldig kjepphøy før kamper, jeg respekterer alltid motstanderen min og folk rundt meg. Jeg prøver å være veldig ydmyk, jeg skal aldri fortelle før en kamp at han skal jeg knuse. Jeg skal heller vise alt jeg kan i buret så får vi heller se hva som skjer der.

(Toppfoto: Privat)

Comments
One Response to “– Jeg er ingen wannabe”
Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. mortal kombat

    – Jeg er ingen wannabe : MMA-Revyen



Leave A Comment